Maud: Ja, hehehe
Maud: jævlen er på.
Heming: jævlen er på.
Maud: ja men hvorfor syntes du den var jævlig den sangen?
Heming: fordi den hadde bare de samme tonene hele tiden og det var jævlig monotont.
Maud: khm ja men det var det som var kult med den da.
Heming: nei…
Maud: jo
Heming: neiieh
Maud: det var Thalia som viste den til meg i mattetimen, vi satt og bare ”ææææææh”
Heming: saklig
Maud: ble helt det var skikkelig mindfuck
Heming: ja mindfuck ganger 10
Maud: ja men det er på en måte sånn atte… du
Heming: (stønn)
Maud: hjernen din kobler litt av fordi det blir så slitsomt
Heming: nei
Maud: jo
Maud: jeg hører hva folk sier hvis de snakker til meg og ditt og datt
Heming: ja men du klarer å ha’n på uten å høre etter
Heming: den gjør deg ikke så veldig…
Maud: nei
Heming den gjør deg ikke så veldig aktiv
Maud: den er ikke så veldig dominant
Heming: du blir ikke noe aktiv lytter av å høre på den ”lissåm”
Maud nei, men hvis man hører nøye etter så…
Heming: å hva faen å fingeren din wtf
Maud: hva er det som skjer?
Heming: fingeren din
Maud: å fingeren miin!
Heming: ja hva har skjedd med den?
Maud: øøh jeg skulle skjære opp melon også gikk kniven sånn…
Heming: neei
Heming: også melon!
Maud: ja… ååå…
Heming: lite kleint ”lissåm”!
Maud: jaa…
Heming: nei da… sorry
Maud: melonfinger…
Heming: Kjedelig å se at du har skadet deg da
Maud: nei det går bra, det var bare litt sånn derre litt vanskelig å forbinde såret, først tok jeg et plaster men det var ikke stort nok, og så tok jeg en ny plaster og det var for lite, og så tok jeg enda et plaster, også det ville ikke feste seg rundt fingeren min, også måtte jeg ta flere lag også tok jeg flere lag rundt såret der, og det blødde gjennom!: O det var liksom bare stress!
Heming: uff da!
Maud: men deet går nok bra…
Maud: jeg overlever! Jeg dør nok ikke av blodmangel med det første.
Analyse av samtalen:
- Begge snakker, men Maud virker mer dominant i samtalen fordi hun liker å fortelle om hvordan hun har hatt det, for eksempel det at hun har skjært fingeren sin under melonoppkutting. Heming svarer empatisk på dette. Begge stiller spørsmål frem og tilbake for å føre samtalen videre. Maud virker til å føre samtalen mer videre fordi når Heming svarer, blir hun oppfordret til å fortelle han hva som skjer videre.
Uenigheter rundt den sangen de diskuterer i begynnelsen gjør at begge har noe å si. Derfor blir den dominerende i samtalen forandret etter hvilket tema de snakker om. Men som sagt hadde Maud mer å si mot slutten av samtalen, som førte til at hun snakket mest.
- De snakke om en sang, og at Maud har kuttet fingeren sin. Videre snakker de om uenigheter rundt sangen de snakker om. Heming likte ikke sangen, mens Maud likte sangen. De liker å utveksle tanker slik at de kan få mulighet til å diskutere og bli bedre kjent med hverandre. Videre legger Heming merke til den skadde fingeren til Maud, som fører til at de snakker om hvordan Maud har skadet fingeren sin. Heming er alltid åpen for å høre på hva som har skjedd, og derfor er Maud åpen til å snakke mye om hvordan hun har det.
- Maud styrer samtalen, ettersom hun er den som forteller, mens Heming er den som svarer. Heming fører samtalen videre én gang da han la merke til fingeren hennes. Da skiftet Heming temaet til samtalen.
- Personenes intensjon var å tilfredsstille grunnleggende sosiale behov. Samt utveksle informasjon og tilbringe tid sammen som kjærester.
Fint, Adrian, men du har ikke fullført prosjektet og laget/skrevet en etnografi!
SvarSlett